Dressur er i dag et hett tema! Både hvorvidt våre jakthunder skal være dresserte, og hvordan denne dressuren skal foregå.
Det er like mange meninger som det er jegere og instruktører. Forskning og informasjon spriker i alle retninger, og det er heller ikke mangel på gode råd gjennom en liten industri av bøker. Trenger vi egentlig lydige jakthunder og hvilke positive effekter har eventuelt en lydig hund for jakta?
Tekst og foto: Ida Sollie
Hundens premisser
Jeg vokste opp med engelsksetteren Marius, som er etterkommer av den legendariske USA-importen Equimark. Marius hadde teft og et godt standinstinkt. Vi kom alltid ned fra fjellet med flere titall ryper. Men Marius var ikke rolig i oppflukt og skudd. Han kunne ikke sitt, gå pent i bånd, eller apportere. Slapp han løs, dro han på jakt på egenhånd.
Den eneste gangen Marius kom på innkalling var når pappa pakka hagla og starta bilen. Motorduren fra en Mitsubishi L300 var mer effektiv enn hva en fløyte noensinne kunne bli. Generelt var Marius rett og slett en ganske ulydig hund. Men fugl fant han og det var godt nok for pappa som ikke hadde noen interesse av å drive dressur. Pappa mente at en hund alltid kom ferdig programmert med det som trengtes for å bli en god jakthund. De hadde det hyggelig sammen, tross ulydigheten. Kanskje sto naturopplevelsen sterkere hos pappa enn selve jakta? Pappa og Marius hadde etablert arbeidsfordelingen. Marius fant fugl, pappa skøyt. Hvem som hadde retten på felt vilt var en evig kamp igjennom hele Marius sitt liv.
Det er mange som har det slik som pappa og Marius, men det står i sterk kontrast til hva jeg ønsker av egne hunder nå. Nedgangen i antall fugl, både i skog og fjell, er kanskje hovedårsaken for min egen del. Det svir når hunden ødelegger den eneste sjansen på fugl jeg får etter å ha gått i åtte timer. Hunder som ruser etter og løfter alle rypene flere kilometer frem i terrenget gjør meg forbanna! Resultater har alltid stått sterkt hos meg og jeg har oppdaget hvor mye mer effektivt det er å jobbe med dresserte hunder.
Mange myter
Fuglehunden blir brukt av jegere, på jaktprøver og som familiehund. I de ulike miljøene varierer metodene og teoriene om hva som er en god hund og hva som er nødvendig at hunden kan. Det viktigste er selvsagt at du som eier blir fornøyd! Men det florerer dessverre en del myter. For eksempel at hunden kan bli ødelagt hvis den brukes til mer enn kun fuglejakt. At dressur og kos vil hemme jaktlysten. At hundene blir mindre selvstendige hvis du trener innkalling.
Det er ikke veldig mange år siden det var god tro i flere jakthundmiljøer at jo sintere bikkja var, jo bedre jakthund. Slik er det selvfølgelig ikke! Det ikke veldig sannsynlig at vi kan endre på hundens arvemateriale ved å forsøke å dressere de. Fuglehunden vil alltid synes fugl lukter godt. Feil og for hard dressur kan åpenbart resultere i mange problemer, men dressuren i seg selv er ikke problemet. Her er det din jobb å tilegne deg nok kunnskap!
Kos, kontakt og engasjement mellom hund og eier har en utelukkende positiv effekt på samarbeidet i jakten. Samarbeid er essensen! Hele poenget med å bruke fuglehund er å komme opp i flest mulig jaktbare situasjoner, da må hunden være interessert i å ta deg med inn i disse situasjonene. Samarbeidet på jakt henger ofte sammen med samarbeidet i hverdagen. Dessverre ser jeg alt for ofte at hunden kommer slepende på eieren. Den ignorerer innkalling og andre signaler fra fører. Det er ingen kontakt. Hvordan skal man kontrollere bikkja i fuglesituasjoner når man ikke har kontroll èn meter unna, mens hunden er i bånd?
Hva har det å si?
På rypefjellet setter jeg på unghunden det rosa jaktdekkenet. Han har allerede lært at den som får dekkenet er den som får jakte, så han bidrar villig til å få på uniformen. Jeg sier «jah» og hunden sparker fra så torv og myr spruter mot meg. Den andre hunden følger med, men holder seg bak. Det er den innlærte jobben til hunden uten dekken. Det går fort mellom trær og tuer og plutselig støkker gutten ei rype. Umiddelbar stans i bevegelsene, mens han ser rypa seile av gårde. Jeg var utenfor skuddhold. Nesa blir slått på igjen, og det er noe som får det til å vibrere helt ytterst i haletippen. – Det er flere her! Noen skritt frem og han fester stand mot et lite grantre. Jeg går forbi treet slik at hunden reiser mot meg. Et lite «jah» og hunden kaster seg målrettet inn i busken. Ut kommer to ryper. Jeg monterer hagla og treffer den ene. Den går ned samtidig som hunden stopper. Lykkefølelsen bruser i kroppen mens jeg roser hunden min. En jaktbar situasjon, samarbeid og felling! Jeg sender hunden ut i apport og den avleverer rypa mykt.
Hadde Marius vært hunden i historien, så hadde han løpt etter den første rypa, skremt opp de i kjerret og jeg hadde ikke fått sjans på rype med hjem i sekken. Det er den direkte forskjellen mellom en dressert og udressert jakthund.
En dressert jakthund tar bedre vare på de sjansene den får, men det er ikke mye som skal til for å utgjøre en forskjell.
Fire kommandoer
Med en stoppkommando, innkalling og apport så har du det du trenger for å få en så god jakthund som helst. Lærer du i tillegg hunden å gå fint i bånd, så kommer du deg igjennom hverdagen også. Fire kommandoer som kan revolusjonere hele jaktopplevelsen din, og gjøre hverdagen mye enklere i et samfunn med stadig strengere regler med tanke på hundehold. Den beste hunden er den som finner fugl. Men både hund og fører skal takle de ulike situasjonene som oppstår i fjellet, i skogen, eller på feltet.
Det virker som jo mer du jobber med hunden, jo mer flaks har du.
Les mer om jakthundtrening her: